Ølbukk

Tradisjonen rundt «Ølbukk» startet rundt 1996. Da gikk oppkledde Ottesen, Vinterstø og Zahl fra dør til dør på Bryne med torader, gitar og tindrende sangstemmer, samt tomme øl og drammeglass rundt halsen, som de hadde håp om å få fylt opp. Takken var en minikonsert i stua. Runden endte som regel opp med at glassene var borte eller knust.

Noen ganger kunne de syngende nissene få mandariner i glassene. Selv om de ikke hadde noe imot frukten, fikk ikke disse gavegiverne besøk ved senere anledninger.

Øvingene foregikk i kjellerstua til Geir Zahl, hvor det var totalt drikkeforbud. Sangferden begynte uten de hadde fått noe innabords, siden meningen var at man skulle føle på «dumskapen» og «flauheten» ved de første husene, så ble synge- nissene varmere i trøya etter hvert.
Det var ofte det kunne oppstå noe under de julemusikalske rundturene. For eksempel oppdaget de at det å gå rundt med julenissekostyme i Bryne sentrum ikke alltid var lett.

Å svare ja på om de trodde de var nisser, kunne være det samme som å be om bank, da de slitne musikantene prøvde å spille til seg en pizzabit på Pontis. Ottesen og Vinterstø prøvde å snakke de sinte ungdommene til fornuft, og Zahl løp for å hente hjelp fra lensmannskontoret.
Det ble da oppdaget at selv om dørene til lensmannskontoret sto vid åpne, men ingen var der. Syngenissene tenkte at dette ikke var lurt, og bestemte seg for å gjøre ommøbleringer.

En gang måtte Janoves kone, Susanne , hente de musikalske nissene på en Shellstasjon, hvor de hadde søkt tilflukt blant godterihyllene. Trioen hadde blitt jaget av rasende jærbuer fordi de hadde gjort noe så provoserende som å spille musikk utendørs.

Ølbukk-tradisjonen ble holdt gående til 2003.