Stavanger Jazzklubb

Per Hasse Andersen meddelte i 1980 at Stavanger hadde fått en ny jazzklubb, som skulle holde til i «Loftet» på De Røde Sjøhus. Det var et nytt styre, med kunstner Terry Nilssen-Love og kona Lisbeth i spissen. De kom fra jazzbyen Molde og hadde med seg mye nytt i ermene. Alt foregikk med en profesjonell profil. Nilssen-Love kom fra England og hadde tidligere drevet lignende klubber i London. Andre involverte var ildsjeler som Per Ravnaas og Agnar Låstad.

Denne klubben skulle se utenfor Norges grenser. Allerede i første sesong kom det et imponerende besøkstall på 4900 publikummere. Jazzkroas beliggenhet, Snoopy, hadde kanskje fått noen til å føle at de tråkket for mye inn på ungdommens enemerker. «Loftet» ble en mer nøytral møteplass. Her kunne lokale jazzelskere fra alle aldersgrupper gå sammen, nyte musikk og drikke øl. Det var ikke mange utesteder i Stavanger på dette tidspunktet.

Sesong nummer én ble startet med oslobandet Kråbøl 29. januar 1980. Uka etter var det den lokale bluesmusikeren Reidar Larsen sin tur. Det ble i alt 24 arrangementer med lokale, nasjonale og internasjonale artister.

«Loftet» var et ideelt konsertsted for alle parter, unntatt de som bar utstyret. Det ble snart to faste arrangementer i uka og jazzkafé på lørdager – det siste i samarbeid med Studentersamfunnet. Jazzklubben sto for det meste av booking, leie av utstyr, PR og dørvakt, mens Studentersamfunnet stilte med barvakt og avlastning i vaktholdet. Under disse arrangementene opptrådte som oftest lokale musikere, og det var også flere innslag for barn.

Jazzmiljøet på «Loftet» ga dessuten rom for lokale kunstutstillinger.

Jazzklubben hadde et idealistisk grunnlag for alle aktiviteter. Inntektene kom fra billettsalg og medlemskap. De fikk også arrangementsstøtte fra Rikskonsertene og tilskudd fra Elevsamskipnaden i Rogaland. Dette var nok til å leie inn musikere og utstyr, samt doble honoraret til lokale musikere. De klarte også å dekke over underskuddet på 10 000 kroner som Stavanger Jazzkro hadde etterlatt seg.

Den første sesongen hadde hatt 10–15 frivillige som måtte jobbe til sammen rundt 130 timer i uka. Med moralsk støtte fra Norsk jazzforbund søkte klubben høsten 1980 Stavanger kommune om midler til å opprette en stilling som daglig leder. Dette gikk i orden.

Etter kun ett års virksomhet hadde Stavanger Jazzklubb opparbeidet seg et rykte for å være en av de mest aktive av sitt slag i hele Skandinavia.

Arrangementsstatistikken for 1980–1985 viste en stigende kurve. Det var åpent for et vidt spekter innen jazzens repertoar: New Orleans, bop, cool, moderne, funk og rock. Det var likevel jazzrocken og bluesen som var dominerende.

Arrangementene var ganske likt fordelt mellom lokale og internasjonale musikere. For øvrig sto musikere fra andre steder i Norge for omtrent halvparten av konsertaktiviteten.

Lokale musikere og band fikk mulighet til å dokumentere aktiviteten sin i regi av NRK-lydtekniker Per Ravnaas, som festet dem på bånd. Opptakene ble senere spilt i rikskanalen. Dette var blant annet med på å skape et grunnlag for at Reidar Larsen fikk platekontrakt.

Stavanger Jazzklubb deltok i det kommunale arrangementet «Festdager i mai» i 1983 og 1985. Under det første opplegget arrangerte klubben 12 konserter på 6 dager. Dette inkluderte bestillingsverket «Jazz Conference» av Bjørn Alterhaug, Torodd Karlsten/Calle Neumann, Ove Hetland Septett, Wasaband, Hot Club de Norvège og Ytre Suløen Jazzensemble.

Andre gang, i perioden 6.–12. mai 1985, lanserte de «Stavanger Internasjonale Jazzdager». Da ble det arrangert 21 konserter innen alle sjangere, med lokale, norske og utenlandske musikere.

Jazzklubben arrangerte en rekke jamsessions, i tillegg til en større jammeforestilling før jul. I 1984–1985 hadde jazzklubben to store dugnadskonserter. Det første året gikk inntektene til klubben selv. Det andre året ble det samlet inn 100 000 kroner til Forente Artisters prosjekt i Etiopia.

Frem til høsten 1985 var jazzklubbens profil klar, med et velstrukturert apparat som gjorde dem synlige i det norske miljøet. Foreningen Norske Jazzmusikere uttalte at Stavanger Jazzklubb, med «Loftet», sto for et av de mest profesjonelle og veldrevne spillestedene i hele landet. De ga mye skryt for mangfoldet og bredden Stavanger Jazzklubb hadde klart å skape.

Lokale musikere og band som spilte i klubben i perioden 1980–1985 var Reidar Larsen Blues Band, Wasaband, Torodd Karlsten kvartett/kvintett, Lars Hetland m/ band, Stavanger Storband, Ida Lupino, Ryfylke visegruppe, Rått & Råde, Circulasione Totale Orchestra, Uten en rød tråd og Chameleon Circus.

Klubben hadde god oppslutning om seminarer og enkeltprosjekter, noe som gjorde at den sto sentralt når turneer skulle planlegges. Den gjorde det mulig å legge opp konsertreiser på Vestlandet mellom Agderfylkene og Møre og Romsdal.

Blant norske musikere som gjestet jazzklubben, fant man Notodden Blues Band, Terje Rypdal, Knut Riisnæs Kvartett, Hot Club de Norvège, Karin Krog, Radka Toneff, Bjørn Alterhaug, Egil Kapstad og Ytre Suløen Jazzensemble.

Av internasjonale musikere og artister var det flere fra Europa, men flest fra Amerika. Her fikk Stavangers publikum oppleve artister de tidligere bare hadde hørt på plate, som Chet Baker, George Coleman og Art Blakey med Jazz Messengers.

Etter konserten med Blakey fikk Terry og Lisbeths sønn, Paal Nilssen-Love, overrakt trommestikker med hilsenen «Now you are dedicated». Han ble senere en verdenskjent trommeslager.

Jappetiden på midten av 80-tallet gjorde mye med Stavangers uteliv, og several aktører benyttet seg av «Loftet». Dermed ble det trangt om plassen for jazzklubben, og det ble vanskelig å konkurrere med kommersielle tiltak. Folk begynte å bli litt lei av «Loftet» som samlingspunkt for kulturlivet rundt 1985, og jazzklubben begynte å miste noe av sin identitet i mengden.

Grunnet driftsunderskudd i juni dette året bestemte styret seg for at jazzklubben skulle ta en pause på seks måneder. De ville bruke tiden til å revitalisere det hele. Målet var å finne en bedre og mer forsvarlig måte å presentere musikken på, samt et bedre egnet lokale. Jazzklubben ønsket å skape een mulighet for å holde kurs, undervisning, øvelser og medlemskvelder. Dette hadde ikke restauratører med kommersielle hensikter forståelse for; de ønsket mer lettvinte arrangementer for å skape et mer svett og øltørst publikum.

I 1986 var jazzklubben hjemløs, men ryktet hadde på langt nær dødd ut. Kommunen sviktet dem heller ikke. Kvaliteten på konsertutøverne var av topp klasse, men jazzmiljøet i Stavanger besto av en hard kjerne, og det kom ikke inn ferskt blod. Terry Nilssen-Love trodde at det faktisk var den profesjonelle og kvalitetsbevisste driften til klubben som gjorde kretsen mer eksklusiv, slik at de nyere jazzelskerne ble litt skremt fra å delta. Gjennomsnittsalderen lå på rundt 26 år, men aldersspennet på publikummet gikk fra 18 til 80. Veteranene fra swingtiden i Stavanger uteble for det meste, med mindre de skulle spille konserter selv.

Sesongene i 1986 gikk med overskudd, og ved overgangen til 1987 hadde de faste arrangementer hver søndag på «Café After Six». Det gikk da for det meste i lokale band. Likevel var konsertene godt besøkt.

Styret hadde hyppige møter. Det var blant annet uenighet om driftsformen. Spørsmålet var om de skulle ha hyppige arrangementer med lokale musikere i fokus for å opprettholde identiteten, eller sjeldnere konserter for å få tak i større navn.

I mai 1987 opphørte avtalen med «After Six» da stedet fikk ny leder. Stavanger kommune ville at jazzklubben skulle få full dispensasjonsrett over Kannik Prestegård, hvor hovedkontoret hadde vært siden årsskiftet. Problemet var at klubben da måtte finansiere flyttingen av huset, ettersom det blokkerte for en motorvei. Dette, pluss rehabilitering og restaurering, ville få en prislapp på 2 millioner kroner. Klubben takket derfor høflig nei til tilbudet.

I oktober 1987 fikk klubben leie det kjente spillestedet Korvetten, som ble omdøpt til «Jazzhuset». Å få sitt eget bygg var stor stas. Fra midten av oktober og frem til nyttår arrangerte klubben 57 arrangementer. Jazzkafeen og barneunderholdningen kom tilbake.

Dessverre ble dette bare et blaff tilbake til glansdagene. Publikumssvikt, økonomi, arbeidsmengde og fall av idealisme stengte dørene for den legendariske jazzklubben.

Mange mener at Stavanger Jazzklubb la grunnlaget for Stavanger Jazzforum og MaiJazz.