Torvald Tu- Kjærleik på Lykteland

«Kjærleik i Lykteland» har blitt beskrevet som et stykke fylt av godt humør , komiske sitasjoner, morsomme replikker og fengende viser. Musikken var skrevet av Per Reidarson, og fikk stort bifall. Reidarson var fra Grimstad, men hadde en historie i Stavanger. Det har også blitt noen plasser oppgitt at Tus senere samboer, Trygve Stangeland, komponerte musikken til stykket,

Stykket ble opprinnelig skrevet som «Trulovings-gilde». Tu gikk voldsomt ut da han kontaktet Det Norske Teater, og forlangte at sjefen Ingjar Haaland skulle lese det selv først, istedenfor konsulent Oskar Braaten, siden han mente at nevnte ikke hadde sans for humor. Braaten, på sin side, ga uttrykk for at han sjeldent hadde lest noe så morsomt som Tu sitt stykke. Han hadde da et forslag om å sløyfe en scene hvor to gutter kledde seg i kvinneklær, noe forfatteren selv likte dårlig. Tu mente at det at menn kledde seg ut som kvinner var en del av norsk teaterhistorie og mente det ville være et vittig innslag i 1923. Allikevel, ble scenen til slutt strøket. Tittelen ble endret til «Kjærleik på Lykteland»

«Kjærleik på Lykteland» handler om:
Den 40 årige gårdbrukeren Jon Lykteland har ettersøkt ektefelle i et blad. Det kommer mange svar, og han tar og plukker ut her i fra. En av de utvalgte dukker opp til avtalt tid, samtidig som en annen ankommer uanmeldt. Dette fører til komplikasjoner.

Samtidig går tjenestepiken til Jon, Jenssine Humlevollen, ubetalt og med håp om den store kjærligheten. Hun ser «farene», og legger opp en plan etter dette. I tillegg er nabobonden og hans tjenestegutter også ugifte, noe som lager mer ståhei.

Torvald Tu sa rett ut at han mente ikke at «Kjærleik på Lykteland» var noen «litterær dåd», men aktet å være en frisk og folkelig humoristisk opplevelse. Dette var til da det verket han hadde brukt mest tid på.

Pressen hadde blandede kritiker. Flere mente at «Kjærleik i Lykteland» ikke hadde så gode dramatiske kvaliteter og var heller ukomplisert. Men, de satte allikevel stor pris på det humoristiske, og fremhevet at Tu hadde et klart talent når det gjaldt folkelige lystspill. Publikum, på sin side, viste stor begeistring. «Kjærleik på Lykteland» gikk langt utenfor sin opprinnelige sendeplan, og hadde 140 forestillinger på nært et år, som kunne regnes som en rekord.

«Kjærleik i Lykteland» ble først satt opp på Det Norske Teateret i Kristiania andre juledag 1923. Regi var ved Agnes Mowinckel. Skuespillere var Lars Tvinde, Ragnhild Hald, Henny Skjønberg (fra Stavanger) og Nils Hald.

Blant gjestene fant man Hulda Garborg. Hun medbrakte seg en beklagelse om at hennes ektemann,Arne Garborg , ikke kunne komme. Han ville gjerne fått med seg et lystspill fra Jæren, men hadde blitt syk. Garborg gikk bort tre uker senere. Mye mulig befant Tarjei Vesaas seg i salen.

«Kjærleik på Lykteland» fikk to parallelle turneer. Den langs kysten og til Trondheim hadde Ingjald Haaland i hovedrollen. Den fra Nord-Norge til Kirkenes hadde Lars Tvinde i hovedrollen. Stykket ble også satt opp i Sverige, på Færøyene og i det norsk -amerikanske miljøet i Chicago.

Torvald Tu var glad for at «Kjærleik på Lykteland» ble tatt med til Rogaland og Stavanger. Men, han fryktet at publikummet var mer litt mer konservative og pietistiske enn publikummet i hovedstaden. Derfor ba han opp at de ikke var for kraftige i ordbruken på scenen.

Dette ble visstnok ikke tatt hensyn til, noe Tu ga uttrykk til sin misnøye med. Dette ble trykket i Stavangeren, i regi av Theodor Dahl. På den siden, skapte dette konflikter mellom Det Norske Teater og jærdikteren. Tu mente at han hadde sagt dette til Dahl i ren fortrolighet, og ikke ment at det skulle komme på trykk.

Torvald Tu brukte inntektene fra "Kjærleik på Lykteland", til å flytte tilbake til Jæren, og etablere Mosberghagen.